Sitater

Om forfatterskapet

- Så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg hatt hodet fullt av fantasier og drømmer. Som barn diktet jeg opp de utroligste historier, og jeg levde i min egen eventyrverden. Men det var først etter at jeg fylte 40 jeg ble klar over at jeg kunne sette meg ned og skrive bøker på rekke og rad. (Color-Line magasin)

- Jeg begynner med titelen, så plukker jeg ut hvem som skal være med, så går jeg bare rett igjennom romanen. Ingen selvkritikk, ingen rettelser, utenom noen skrivefeil. Jeg har prøvd å bearbeide og rette, men da ødela jeg spontaniteten. (Klassekampen 3.12.94)

- [Bøkene er] et sabla oppkok av alt mulig. (Kapital 18/90)

- Vår verden er i dag så firkantet og realistisk, folk behøver drømmene og det skal de få lov til å ha og. (Klassekampen 3.12.1994)

- Jeg skriver bøkene slik jeg selv ville likt å lese dem, ganske enkelt (Bok og samfunn 22/88)

- Ingen av mine helter - merk ingen - er utro! Hvis ikke det er moral, så vet ikke jeg. (Morgenbladet 10.11.1992)

Hvem leser Sandemo?
- Hovedtyngden er nok tenåringsjenter, mener Margit Sandemo selv, som ikke vil anbefale bøkene til barn. (Arbeiderbladet 11.06.1991)

Om Isfolket

- Mens jeg skrev Isfolket stod det noen bak meg hele tiden, men det var absolutt ikke en hjelper. Vedkommende grep inn hele tiden. Bok nummer sytten, trolig den mest innfløkte i hele serien, skrev jeg på elleve dager. Jeg skrev som en gal. (Kapital 18/90)

- Lucifer hadde en hensikt med "Sagaen om isfolket" som jeg ikke visste om i starten. Først etter lang tid skjønte jeg at det var han som drev meg og handlingen framover. Du kan vel si at hensikten med hele isfolksagaen er å gjendrive Kirkens store misforståelse om Lucifer. De slo sammen to legender, gjorde den nedstyrtede engelen Lucifer til Satan. Mens jeg skrev om Isfolket, kom Lucifer og sa: dette skal du skrive om. Lucifer er imponerende, prektig, selv om han er full av maktbegjær. Han er ingen skurk. Satan er også med i bøkene om Isfolket. Men han er bare en møllspist tufs. (Romarheim/Holter 10)

- Alt jeg har skrevet om i isfolket er bare fantasi og oppspinn - unntatt det overnaturlige. (Norsk Ukeblad 42/97)

- Jeg tror de liker serien nettopp fordi den ikke handler om deres egen hverdag. Alle trenger å komme bort fra den blanke realismen fra tid til annen. (Bok og samfunn 22/88)

Om Lucifer

- På kirkemøtet i Nikea gjorde de mye rart. De slo sammen to legender, gjorde den nedstyrta engelen Lucifer til Satan. Da jeg skrev om Isfolket, kom Lucefer til meg og sa: Dette skal du skrive om.

Du vil altså reise Lucifer opp igjen etter den medfarten han har fått av kirka?
- Jeg har møtt ham to ganger. Men nå er jeg ferdig med ham. Jeg måtte inngå et kompromiss med ham på slutten av Sagaen om Isfolket. Jeg måtte kjempe hardt. (Vårt Land 28.10.1991)

Hva med å dyrke djevelen på linje med Gud?
- Sludder. Mine bøker er mer moralsk oppbyggelige enn noen pamflett fra Norsk Luthers Misjonssamband. Å stille seg åpen for demoner og hekser og okkulte makter er ingenting annet enn å beskrive virkeligheten som den er. Den som ikke kjenner det onde kan heller ikke bli god. (Morgenbladet 10.11.1992)

Om kristendommen

- Jeg kan ikke tro på kristendommen selv. Men jeg respekterer all ærlig og lys tro. Men jeg vil de prester til livs som har skapt den kristne guden. Den duger ikke. (Romarheim/Holter 12)

Om guder

- Det er ikke gudene som har skapt menneskene, men menneskene som har skapt gudene. Når vi slutter å tro på gudene, dør de. (Vårt Land 28.10.1991)

- Men kristen er jeg ikke. Det er ikke gudene som har skapt mennesket, men mennesket som har skapt gudene. Mennesket er skapt til å tro. Hva vi tror på er likegyldig, bare vi tror. Slutter vi å tro er allting tapt. Selv ble jeg døpt av dikterpresten Anders Hovden og konfirmert av en senere svensk erkebiskop. Problemet med kristendommen er at den opererer med bare én Gud, ikke flere. (Morgenbladet 10.11.1992)

Om "kosmos"

- Jeg var i en masse dimensjoner. Det var ingen horisont der jeg var, jeg så et slags ovalt øye. Men det var ikke noe øye. Det var et stort lys, et sterkt gyllent mildt lys. Det var det samme lyset som jeg så den gangen jeg hadde en nær-døden opplevelse. Min hjelper møtte meg i dette lyset. (...) Jeg var inne i et lys, mellom døden og det neste livet. (Vårt Land 21.10.91)

Overgrep

- Jeg kan takke de jævla gubbene for at jeg har så god kontakt med det overnaturlige. Da jeg opplevde de overgrepene, lukket jeg for de nedre shakraene og åpnet oppover. (Klassekampen 3.12.1994)

På sykehus...

Ja du skal ha vært innlagt til psykiatrisk behandling ikke mindre enn 3 ganger?
- Det er ikke så rart. Jeg hadde jo disse hallusinasjonene, ikke sant, og ikke bare det. Jeg har sett nissen med blotte øyet, slik jeg har sett hulder og gjenferd. Jeg var så dum at jeg fortalte folk presis hva jeg så. (Kapital 18/90)

Før livet

- Jeg har levet fjorten liv (Kapital 18/90)

- De fleste gangene har jeg vært russer. Det er forklaringen på at det bare tok meg to måneder å lære flytende russisk. Jeg kan si vi har en tennisbane i haven (på russisk). (Kapital 18/90)

Du snakker flytende russisk, er det ikke så?
- Nei, ikke flytende. Men jeg lærte å snakke rimelig bra russisk på to måneder. Det skyldes at jeg i to foregående liv har vært russer. Først var jeg en dame av god familie i St. Petersburg. Hun døde omkring 1790. Så var jeg en pike fra Ukraina, født i 1860. Hennes barndom var langt på vei en parallell til min egen. Svært ulykkelig. Jeg ble voldtatt to ganger i 12 - 13 årsalderen. Aldeles fryktelig. Som russisk pike druknet jeg i et tjern. Derfra stammer min usedvanlig sterke vannskrekk. Forøvrig oppfatter jeg meg ikke som et språkgeni. Jeg brukte syv år på å lære meg én fransk setning: "Har de en tennisbane?" (Morgenbladet 10.11.1992)

- Noen ganger har jeg vært munk, andre ganger kjelereparatør. De fleste gangene har jeg vært mann.

Nær døden

- I dette livet har jeg bare vært død to ganger. Den ene gangen stanset hjertet, og den andre gangen tålte jeg ikke narkosen. Ved begge anledninger svevet jeg liksom inn i et annerledes lys, varmgyllent og mykt. Jeg tror ikke på noen himmel, men jeg tror på et lys hvor sjelen oppholder seg mellom døden og vår neste fødsel. Tusan sa jeg til meg selv. Jeg kan ikke ligge her og dø med atten uskrevne isfolk-bind i hodet. (Kapital 18/90)

Skjer det [dør du] ofte?
- Sist skjedde det på Lillehammer sykehus. Det var for 7 år siden. (Morgenbladet 10.11.1992)

- Døden er forøvrig en nydelig tilstand. Først svever du opp i taket og ser ned på deg selv. Så blir du sugd gjennom en mørt tunnel. Første gang det skjedde var da min datter ble født. Alt var så vakkert, så overjordisk. Ambrafarvet lys, blandet med lyseblått og rosa i utallige nyanser. Andre gang jeg døde kom jeg aldri helt igjennom tunnelen. Kan ikke dø nå, tenkte jeg da. Kan ikke dø med atten romaner i hodet. (Morgenbladet 10.11.1992)

Døden

Etter døden

- Mitt synspunkt, sier Margit Sandemo alvorlig, er at gjenferd skal behandles med den største respekt, kjærlighet og godhet. (Morgenbladet 10.11.1992)

Shakespeare

- Helt siden jeg leste Shakespeares verker som åtteåring var jeg overbevist om at jeg ville dø samme dag som ham i en alder av toogfemti. Det at vi ble født samme dag med 360 års mellomrom, forsterket min anelse. Faktisk ble jeg nesten også klemt til døde på denne dagen, men det var under en religiøs prosesjon på Rhodos. (Kapital 18/90)

Rare ting

- I Sverige begynte jeg helt uten videre å tale rent tartar-sprog fra Krim. (Kapital 18/90)

- Dere som bor i byene tar nok ikke imot tegn så lett heller. Særlig fra småfolket, naturligvis, som bor ute i naturen. Jeg skrev om sånt allerede på 60-tallet, men da fikk jeg det ikke utgitt. (Klassekampen 3.12.1994)

- Jeg smakte på kaffe som 8-åring. Aldri mer, sa jeg til jeg selv. Samme år forsøkte jeg å røyke. Aldri mer røyk, sa jeg til meg selv. Som 15-åring smakte jeg mitt første glass vin. Dette må gjentas ofte, sa jeg til meg selv. (Morgenbladet 10.11.1992)

- Dessuten, sier hun, er jeg blitt flink til å drive ut gjenferd. (Morgenbladet 10.11.1992)

- Da Asbjørn, mannen min, og jeg i august i fjor dro over Sprengisandur - den store steinørkenen på Island der de første månefarerne i sin tid trente - klarte jeg å fordrive et gjenferd fra turisthytta der med pinnene mine, sier hun. (Aftenposten 11.06.1991)